Volkswagen lagde elektriske varebiler på 1970-tallet. Ikke som konsept, ikke som reklametrick — men som ekte kjøretøy i begrenset serieproduksjon. En av dem fra 1977 står i dag i Volkswagens historiske samling i Hannover, like spretten som da den rullet ut av fabrikken for 49 år siden. Historien om den er morsommere enn man kanskje tror.
Ikke klimaet, men oljeangsten som drev det frem
Det er lett å tenke at elbilpionérene på 70-tallet var drevet av de samme grønne idealene som preger bransjen i dag. Men sannheten er en annen. På slutten av 60-tallet var det en utbredt oppfatning blant eksperter og ingeniører at verdens oljereserver ville være helt tomme en gang på 1990-tallet. Det var rett og slett ikke ideologi, men ingeniørmessig nødsituasjon som drev frem forsøkene på elektrisk drift. Volkswagen, BMW og flere andre produsenter satte i gang prosjekter av akkurat den grunn.
BMW laget en elektrisk utgave av 1602-modellen til OL i München i 1972 — kalt 1602e — med toppfart på 100 km/t og rekkevidde på 60 km, forutsatt flatt terreng, ingen motvind og at farten holdt seg under 50 km/t. Det ble ikke serieproduksjon av den. Volkswagen gikk et steg lenger.
T2 Elektro-Transporter: folkevognbussen med blybatterier
VW T2 — den ikoniske «folkevognbussen» — ble produsert i rundt 100 elektriske eksemplarer på 70-tallet, og omtrent 20 av dem ble solgt til faktiske kunder. Resten gikk til forsøksvirksomhet. Prinsippet ligner overraskende mye på moderne elbiler: batteripakken var plassert under gulvet mellom akslingene. Men her stopper likhetene.
Batterikassen besto av blybatterimoduler og veide 850 kilo — mer enn en hel VW Boble. Den var ikke integrert i karosseriet, men rett og slett bygd opp som en svær kasse som kunne løftes inn og ut gjennom sidedørene med en kraftig gaffeltruck. Kapasiteten? 21,6 kWh — omtrent det samme som en moderne elscooter av høy kvalitet, men pakket inn i nesten et tonn bly. Energitettheten var en brøkdel av hva moderne litiumceller leverer.
Elektromotoren ytte 46 hestekrefter, og toppfarten var 71 km/t — men bare hvis man smurte seg med tålmodighet på vei opp dit. Rekkevidden lå på 50 til 80 kilometer, avhengig av last og terreng. Ladetid i vanlig stikkontakt: rundt ti timer. Varta-batteriene var oppgitt å tåle 1 500 ladesykluser — et tall som faktisk ikke er så ille sammenlignet med tidlige litiumceller.
Det som faktisk kom ut av det
T2 Elektro-Transporter ble aldri noen kommersiell suksess, og oljekrisen som motiverte hele prosjektet uteble jo som kjent. Reservene tok ikke slutt på 90-tallet. Men erfaringene som ble gjort var ikke bortkastet. Volkswagen peker selv på at T2 Elektro-Transporter-prosjektet førte til flere gjennombrudd innen styring av elektriske motorer — kunnskap som ble verdifull tiår senere da den moderne elbilæraen tok form.
Det er et litt annet perspektiv på det vi ser i dag: tusenvis av ingeniørtimer og milliarder av kroner brukt på elbilteknologi de siste 15 årene er ikke historiens første kapittel. Det er kanskje det tredje eller fjerde. Første utgave rullet ut fra en fabrikk i 1977 med 850 kilo bly under gulvet og 71 km/t som ambisjon. Eksemplaret fra det året står nå i Volkswagens historiske samling i Hannover — et stille vitnesbyrd om at noen faktisk prøvde, lenge før noen visste at det kom til å bli fremtiden.
