Den nye svenske elbilpremien på inntil 65 000 kroner er ment å hjelpe husholdninger med lav inntekt på landsbygda til å kjøpe elbil. Men nå avdekkes en alvorlig svakhet: personer med beskyttet identitet kan ikke søke – og det gjelder ofte folk som allerede er i en sårbar situasjon.
Over 6 000 har fått støtte – men ikke alle kan søke
Sverige innførte elbilpremien i mars i år, og over 6 000 søknader er allerede innvilget. For noen har støtten gjort det mulig å kjøpe elbil mot svært lav egenbetaling – i noen tilfeller bare noen hundrelapper. Men for personer med skjult adresse og beskyttet folkeregistrering er ordningen i praksis utilgjengelig.
Årsaken oppgis å være administrativ: for å holde saksbehandlingstiden nede er systemet bygget slik at søknader knyttes til offentlig registrerte adresser. Det utelukker automatisk dem som av sikkerhetsgrunner ikke kan la personopplysningene sine være tilgjengelige i offentlige registre.
– Jeg synes det er feil at man har en policy som utelukker voldsutsatte kvinner, sier en kvinne som SVT omtaler som «Anna», og som selv er rammet av problemet.
Et paradoks i en ordning for de svakeste
Premien er eksplisitt rettet mot husholdninger med lav inntekt i distriktsområder – altså grupper som i mange tilfeller har begrenset tilgang til kollektivtransport og størst behov for bil. At folk som allerede lever i en sårbar situasjon, som voldsutsatte kvinner med skjult adresse, faller utenfor, er et paradoks som nå får bred oppmerksomhet i svenske medier.
Verken svenske myndigheter eller ansvarlig departement hadde ifølge kildene kommentert problemet konkret da saken ble publisert mandag. Antallet personer med beskyttet folkeregistrering i Sverige er ikke oppgitt i kildene, men gruppen er ikke ubetydelig og inkluderer mennesker med bakgrunn i vold, trusler og forfølgelse.
En lærdom for norske støtteordninger
Norge har ikke en tilsvarende inntektsbasert elbilpremie, men diskusjonen om målrettede støtteordninger for dem som trenger det mest er høyst aktuell også her. Det svenske eksemplet viser at når støtteordninger utformes for å gå raskt og effektivt, risikerer man å bygge inn eksklusjonsmekanismer som rammer de mest sårbare – ikke av intensjon, men av systemdesign. Om noe liknende skulle innføres i Norge, gjelder det å sikre at ingen faller utenfor nettopp fordi de har vært nødt til å beskytte seg selv.
