Opel i den elektriske tiden

Opel er et av de merkene som har måttet finne seg selv på nytt i elbilalderen. For bare få år siden var merket i Norge først og fremst forbundet med solide, men ganske anonyme biler for et bredt publikum. I dag er situasjonen en annen. Opel snakker ikke lenger om elektrifisering som et sideprosjekt; hele språkbruken rundt merket er blitt preget av at strøm er utgangspunktet, ikke et tillegg. Det er en viktig endring. I et land som Norge er det ikke nok å ha én eller to elbiler i hjørnet av katalogen. Her må et merke fremstå troverdig som elbilmerke, ellers blir det fort oversett.

Samtidig er Opel i en litt spesiell posisjon. Merket konkurrerer ikke med ren premium, og det konkurrerer heller ikke på ekstrem lavpris alene. I stedet prøver Opel å legge seg i sonen mellom det fornuftige og det litt attraktive: biler som skal være enkle å eie, enkle å forstå og enkle å bruke, men som også skal ha nok design, teknologi og kjørekvalitet til å oppleves som moderne. Den tanken treffer egentlig Norge ganske godt. Likevel er det først nå, med Frontera Electric, Grandland Electric og en bred elektrisk varebillinje, at Opel begynner å ligne et merke som faktisk kan spille en rolle i det norske markedet over tid.

Hvor kommer denne elektriske Opel fra?

Skal man forstå Opel som elbilmerke, må man begynne med konsernlogikken. Under General Motors hadde Opel en håkete elektrisk reise: Opel Ampera kom tidlig ut som en ladbar hybrid, og Ampera-e – egentlig en rebadged Chevrolet Bolt – fikk et kortvarig glansbilde i Norge da den ble lansert i 2017. Men produksjonsstopp og manglende langsiktighet fra GM satte en stopper for det forsøket.

Redningen kom da PSA kjøpte Opel i 2017 (nå del av Stellantis-gruppen). Etter det skiftet strategien umiddelbart retning. Opel ble koblet til en langt bredere industriell maskin enn tidligere, med tilgang til plattformer, batterisystemer og programvarearkitektur som kunne brukes på tvers av merker. Det er ikke spesielt romantisk, men det er effektivt. For et merke som skal tilby biler i mange klasser uten å bære utviklingskostnadene alene, er det helt avgjørende. Det er verdt å nevne at Stellantis-konsernet avsluttet 2025 med et historisk underskudd på over 22 milliarder euro etter store nedskrivninger knyttet til elbilstrategien – noe som gir ekstra tyngde til spørsmålet om hvordan Opel vil prioritere elektrifisering i årene som kommer.

Den første fasen av Opels elbilreise var i stor grad bygget rundt e-CMP, senere kalt Smart Car/CMP-avledede løsninger i konsernet. Det er her vi finner bilene som Corsa-e (lansert i 2021) og den første Mokka-e (lansert i 2022). Denne arkitekturen gjorde det mulig å komme raskt ut i markedet med forholdsvis kompakte og relativt lette elbiler. Fordelen var pris og tilgjengelighet. Ulempen var at Opel, som flere søskenmerker, i en periode ble litt låst til moderat batteristørrelse, moderat ladefart og et praktisk spenn som passet best i småbil- og kompaktklassen.

I neste fase har Opel beveget seg over på større og mer ambisiøse løsninger. Grandland Electric er den første Opel-modellen bygget på STLA Medium, som er utviklet med batterielektriske biler som hovedprioritet. Her merker man straks forskjellen: lengre akselavstand, større batterimuligheter, bedre plassutnyttelse og en langt mer troverdig familiesilhuett. Det er også her Opel begynner å framstå som mer enn bare enda et Stellantis-merke med nytt frontparti. Grandland er viktig fordi den viser hva Opel kan være når bilen får riktig teknisk grunnlag fra start.

Så kommer Frontera inn fra en annen vinkel. Den bilen er ikke lagd for å være teknologisk flaggskip. Den er lagd for å være et prisvåpen. Det er ganske smart. Et merke som Opel trenger ikke bare biler som imponerer i pressemeldinger; det trenger biler som faktisk kan komme under momsgrensen eller i det minste holde seg nær den. Frontera Electric er nettopp et uttrykk for den tanken: enkel, rommelig, oversiktlig og tydelig priset.

Samtidig har Opel i Europa holdt fast ved en klar ambisjon: merket skal bli helelektrisk i Europa innen 2028, og de har allerede varslet at hver modell i linjen skal ha en batterielektrisk variant. Det betyr at elbilsatsingen ikke er løsrevet fra resten av merket; den er selve retningen. I praksis ser vi nå en portefølje der personbiler, flerbruksbiler og varebiler alle har elektriske alternativer. Det er langt viktigere enn det kanskje høres ut. For et volummerke er bredde like viktig som én sterk enkeltmodell.

Hva selger Opel faktisk som elektrisk i Norge nå?

Det korte svaret er at Opel endelig har et utvalg som henger sammen. Personbilsiden er bygget rundt Corsa Electric, Mokka Electric, Frontera Electric og Grandland Electric, mens varebilsiden spenner fra Combo Electric til Vivaro Electric. Under ligger en enkel oversikt over modeller som er sentrale for den norske Opel-fortellingen akkurat nå. Prisene er hentet fra norske prislister våren 2026 og kan naturligvis endres med kampanjer, utstyr og senere oppdateringer.

Prisene er veiledende og vil variere med valg av utstyrsnivå, kampanjer og lokale forhold. Det viktigste er uansett ikke den eksakte prisen, men heller hvor Opel plasserer seg i forhold til konkurrentene. I Norge kan det være avgjørende om en bil ligger under eller over momsgrensen, og om forskjellen til nærmeste konkurrent er liten nok til at Opel faktisk kommer i betraktning.

Corsa Electric: en liten bil som fungerer som billig inngang

Corsa Electric er Opels minste personbil, og den har en klar rolle: dette er bilen for dem som vil ha en elektrisk bil til en pris som ikke føles urealistisk. Den skal være oversiktlig, lett å parkere, rimelig i forsikring og brukervennlig nok til at folk som ikke har eiet elbil før, ikke føler seg som nybegynnere.

Designmessig skiller Corsa Electric seg ganske godt fra forgjengeren. Opels nye designlinje – kalt Opel Vizor – gir bilen et tydeligere og mer moderne ansikt. Det er ikke spektakulært, men det er markert nok til at bilen ser ut som om den tilhører 2020-tallet. Innvendig er det ryddig og digitalt uten å bli overdrevet komplisert. Infotainmentsystemet er ikke blant de mest rappe i bransjen, men det fungerer tilfredsstillende for det meste.

Det tekniske bildet er enkelt. Corsa Electric kommer med et 50 kWt batteri (netto), som gir en oppgitt rekkevidde på rundt 360 km WLTP. I norsk virkelighet betyr det kanskje 250-280 km på sommeren og 180-220 km på vinteren, avhengig av kjørestil, hastighet og temperatur. Det er ikke imponerende, men heller ikke katastrofalt. Det er tilstrekkelig for de aller fleste hverdagsformål, men det etterlater lite margin dersom bilen skal brukes til lange turer i kulde.

Lading skjer med opptil 100 kW på hurtiglader, noe som er greit, men ikke veldig raskt. I praksis tar det rundt 30 minutter å lade fra 20 til 80 prosent under optimale forhold. I kulde kan det ta litt lenger. For en bil som først og fremst er ment for hverdagsbruk, er det sjelden et stort problem. Men dersom man skal på langtur, må man regne med noen flere stopp enn med de mest effektive elbilene i markedet.

Kjøreegenskapene er helt akseptable. Motoren yter 136 hk, og det gir en sprek følelse i bykjøring. Bilen føles lettbeint og kvikk i lav hastighet, men blir mer moderat når man kommer opp i motorveifart. Det er ingen sportsbil, men det er heller ikke meningen. Corsa Electric er mest komfortabel når den får bli akkurat det den er: en kompakt elbil til pendling og lokale kjøreturer.

Plassen er som forventet i en småbil: god nok til fire personer i korte og middels lange turer, mer krevende med full last og bagasje. Bagasjerommet er brukbart, men ikke raust. Det fungerer fint til hverdagen, men blir trangt hvis man skal ha med mye utstyr.

Hovedkonklusjon på Corsa Electric er at den gjør akkurat det den skal: den gjør elbil tilgjengelig for folk som ikke vil bruke 400 000 eller 500 000 kroner. Den er ikke perfekt, men den er praktisk, moderne og nokså pålitelig. For noen er det mer enn nok.

Mokka Electric: mer personlighet, litt mindre plass

Mokka Electric er i utgangspunktet en litt annen bil enn Corsa, selv om mye av teknikken er felles. Den er høyere, den har en mer markert crossover-profil, og den appellerer til dem som vil ha litt mer utstråling uten å gå opp i pris og størrelse. Mokka er ikke en familie-SUV, men den kan fungere som et kompromiss mellom praktisk og personlig.

Designet er Mokkas sterkeste kort. Den ser tøffere og mer selvsikker ut enn Corsa, selv om de to bilene deler mye under overflaten. Særlig frontpartiet med den karakteristiske Vizor-linjen gir Mokka en identitet. Det er ikke nok til å slå alle konkurrenter på stil, men det er nok til å skille seg ut i et ellers ganske grått kompaktsegment.

Teknisk sett er det store likheter med Corsa. Mokka Electric har også et 50 kWt batteri og en oppgitt rekkevidde på rundt 340 km WLTP. I praksis betyr det noenlunde det samme som med Corsa: nok til hverdagen, mer begrenset på langtur, spesielt i kulde. Lading skjer med opptil 100 kW, og motorytelsen er 136 hk. Det er enkelt og forutsigbart.

Den store forskjellen ligger i opplevelsen. Mokka føles mer SUV-aktig på grunn av høyere sittestilling og større hjul. For mange vil det bety bedre oversikt og en mer komfortabel kjøreopplevelse, spesielt i by og forstadsområder. Men bilen er fortsatt ganske kompakt, så den mister ikke Corsas lette håndterbarhet helt.

Innvendig er det også ganske likt Corsa, men med litt mer preg av at dette skal være en tøffere bil. Materialkvaliteten er jevnt over grei, selv om det mest er hardplast når man kommer under øyehøyde. Det er ikke premium, men det er ryddig og funksjonelt.

Plassen er kanskje Mokkas svakeste punkt. Baksetet er brukbart, men ikke raust. Bagasjerommet er faktisk litt mindre enn i noen konkurrenter, noe som kan bli et problem for dem som tror de kjøper en familiebil. Mokka er best som bil for to voksne og ett eller to barn, eller som bil for par som ikke trenger stor lasteplass.

I sum er Mokka Electric litt mer interessant enn Corsa, men også litt mindre praktisk. Den passer til dem som vil ha elektrisk crossover-følelse uten å måtte betale for en stor SUV. Men den passer ikke til dem som faktisk trenger plass til fem personer og bagasje samtidig.

Frontera Electric: prisvåpenet som kanskje treffer riktig

Frontera Electric er den bilen Opel lenge har trengt: en familiebil som faktisk kan kalles rimelig uten å føles som et kompromiss på alt. Den er lansert som et direkte svar på at norske kunder vil ha mer plass, mer rekkevidde og mer bil, men ikke nødvendigvis til premium-priser.

Designet på Frontera er mer robust og praktisk enn markert. Den skal ikke se spektakulær ut; den skal se troverdig ut. Og det gjør den. Bilen har en tydelig SUV-silhuett uten å bli for høy eller klumpete. Den virker romslig uten å bli stor. Det er ikke et vakkert design, men det er et funksjonelt design.

Teknisk bygger Frontera Electric på samme grunnlag som søskenmodellen Citroën ë-C3 Aircross, men med litt annen profil og noen andre valg. Bilen kommer med to batteristørrelser: 44 kWt og 54 kWt (netto). Den mindre varianten gir en oppgitt rekkevidde på rundt 350 km WLTP, mens den større strekker seg mot 450 km WLTP. I norsk virkelighet kan det bety alt fra 220 til 340 km avhengig av sesong, kjøremåte og last.

Ladefarten er moderat: opptil 100 kW på hurtiglader. Det er ikke raskt, men det er heller ikke tregt i denne prisklassen. Det som betyr mer, er at batteriet er stort nok til at de fleste som bruker bilen til familie og hverdagsformål, sjelden trenger hurtiglading.

Kjøreegenskapene er enkle og forutsigbare. Frontera er ikke lagd for å være spenstig eller sporty. Den er lagd for å frakte folk og utstyr med minst mulig bråk og høyest mulig komfort. Det betyr at fjæringen er myk, styringen er lett, og bilen generelt føles som en rolig og stabil familiebil.

Plassen er kanskje Fronteras sterkeste kort. Her får man faktisk plass til fem personer uten at baksetepassasjerene må sitte som sardiner. Bagasjerommet er brukbart, og med nedfelte bakseter blir det ordentlig plass til større ting. Det er ikke luksuriøst, men det er tilstrekkelig for de aller fleste familier.

Innvendig er det ryddig og rimelig moderne, men ikke spesielt sofistikert. Opel har valgt å holde det enkelt og funksjonelt fremfor å lage et digitalt show. For mange vil det faktisk være en fordel: færre skjermer å forholde seg til, færre menyer å navigere i, færre ting som kan gå galt.

Frontera Electric sin største styrke er prisen. Dersom Opel klarer å holde startprisen under 400 000 kroner, blir dette en av de rimeligste elektriske familiebilene i Norge. Det er ikke nok alene, men kombinert med godkjent plass, akseptabel rekkevidde og lav kompleksitet, kan det faktisk bli et treff.

Grandland Electric: bilen som viser hva Opel kan bli

Grandland Electric er Opels mest ambisiøse elbil så langt. Den er første modell bygget på STLA Medium, som er en plattform utviklet med elektriske biler som hovedprioritet fra starten. Det merkes på alt: plassutnyttelse, batteriintegrasjon, rekkevidde, ladefart og generell kjørekvalitet. Grandland er bilen som skal vise at Opel kan lage noe mer enn bare smarte pristreff. Den skal vise at Opel kan konkurrere i familie-SUV-klassen på ordentlige premisser.

Designet er mer modent enn på Corsa og Mokka. Grandland ser ut som en fullverdig SUV, med tydelige linjer, god proporsjon og et ansikt som virker både moderne og troverdig. Den er ikke spektakulær, men den er solid. Det er et uttrykk som passer merket godt: ikke flashy, men gjennomtenkt.

Teknisk er Grandland Electric et skritt opp. Batteriet starter på 73 kWt (netto) og går opp til 97 kWt i Long Range-varianten. Det gir en oppgitt rekkevidde på opptil 700 km WLTP i den største varianten, noe som begynner å nærme seg det man forventer av en moderne familie-SUV i Norge. I praksis kan man regne med 450-550 km sommerstid og 350-450 km vinterstid, avhengig av kjøremåte og temperatur. Det er langt bedre enn Corsa, Mokka og Frontera, og det gjør Grandland til en bil man faktisk kan bruke på langtur uten konstant stressende batteriplanlegging.

Ladefarten er også bedre. Grandland kan lade med opptil 160 kW, noe som gjør ladestoppene kortere og mer behagelige. Det er ikke helt i toppsjiktet, men det er godt nok til at de fleste ikke kommer til å merke noen forskjell i praksis.

Kjøreegenskapene er overraskende gode. Grandland føles mer solid og bedre dempet enn de mindre Opel-modellene. Bilen er tyngre, men den håndterer vekten bedre. Styringen er presis nok, fjæringen er komfortabel, og lydnivået er lavt. Det er ikke en spenstig bil, men det er en trygg og behagelig bil.

Plassen er akkurat det man forventer av en familie-SUV. Fem voksne får plass uten problemer, og bagasjerommet er raust nok til familieferier og handletur. Innvendig er det mer premium-preg enn i de mindre modellene, selv om det fortsatt ikke er luksus. Materialene er bedre, skjermene er større, og hele opplevelsen føles mer gjennomarbeidet.

Det som gjør Grandland viktig for Opel, er ikke bare at den er god. Det er at den viser at Opel kan levere en troverdig elektrisk familie-SUV. Hvis denne bilen fungerer godt i Norge, kan den endre oppfatningen av hva Opel er som merke. Den kan gå fra å være et rimelig alternativ til å bli et reelt valg.

Bruktmarkedet: hvor ligger de reelle mulighetene?

Skal man snakke seriøst om Opel i Norge, må man også snakke om bruktmarkedet. For mange kjøpere er ikke spørsmålet om de skal ha en ny Opel, men om en brukt Opel kan være en smart vei inn i elbilverdenen. Her er det særlig Corsa-e og Mokka-e som er relevante. De har vært lenge nok på markedet til at det finnes et synlig bruktutvalg, og de representerer en type bil mange faktisk kan kjøpe uten å sprenge økonomien.

Det første man må forstå, er at disse bilene ofte er bedre bruktbilkandidater enn de var nybilkandidater. Som nye kunne de fremstå som litt snauere enn enkelte rivaler på rekkevidde og ladefart. Som brukte blir samme egenskaper enklere å akseptere dersom prisen er riktig. En velholdt Corsa-e eller Mokka-e kan være en veldig fornuftig bil for pendling, bykjøring og moderat helgebruk. De trenger ikke være universalløsninger for å være gode kjøp.

Det andre er at kjøper må være ærlig om behovene sine. Eldre Corsa-e og Mokka-e har i praksis mindre margin enn nyere og større elbiler. På kalde norske vinterdager vil virkelig rekkevidde falle tydelig under WLTP, og hurtigladingen er funksjonell snarere enn imponerende. Det er ikke en skjult svakhet; det er bare en del av pakken. For den som hovedsakelig kjører lokalt eller regionalt, kan dette være helt fint. For den som stadig kjører lange etapper i kulde, er det mer krevende.

Ved bruktkjøp bør man prioritere noen konkrete ting:

• Servicehistorikk og programvareoppdateringer: Stellantis-biler har gjennomgående blitt bedre med oppdatert programvare, og en bil som er fulgt opp hos autorisert verksted vil normalt være et tryggere kjøp enn en bil med uklar historikk.
• Ombordlader og utstyr: Sjekk hva bilen faktisk har av ombordlader og utstyr. På små og mellomstore elbiler kan slike detaljer bety mer enn folk tror. En bil med riktig ladeutstyr og varmepumpe kan være betydelig bedre å leve med i Norge.
• Batteri- og ladeadferd: Det er sjelden dramatisk degradering som er hovedproblemet på disse bilene; oftere handler det om at kjøper må forstå hvordan bilen lader i kulde og hvor raskt den får varme i batteriet. Det er lurt å prøve bilen med lav batteriprosent og se hvordan den reagerer på hurtiglader dersom selger tillater det.
• Plass: Corsa-e er i utgangspunktet en liten bil. Mokka-e er mer crossover enn familie-SUV. Mange kjøper med øyet først og innser etterpå at baksetet og bagasjerommet er mindre enn de hadde tenkt. Derfor bør bruktkjøper alltid teste barnesete, barnevogn eller det utstyret bilen faktisk skal håndtere.

Det er også verdt å se på verdifall. Opel har tradisjonelt ikke hatt samme sterke bruktstatus som for eksempel Volkswagen eller BMW i Norge. For en nybilkjøper kan det være et minus. For bruktkjøperen kan det derimot være en fordel, fordi prisen ofte blir mer interessant. Nettopp her kan en brukt Opel elbil være litt undervurdert: ikke nødvendigvis fordi den er fantastisk på alt, men fordi forholdet mellom pris og faktisk nytte kan være ganske godt.

Når nyere Frontera og Grandland etter hvert kommer ut på bruktmarkedet, vil bildet bli mer spennende. Frontera kan bli en viktig familiebil i bruktversjon hvis den holder seg robust og enkel. Grandland kan på sin side bli bilen som avgjør om Opel får en mer attraktiv bruktprofil i familie-SUV-klassen. Men der er det for tidlig å trekke bastante konklusjoner våren 2026.

Varebiler: kanskje Opels viktigste elektriske styrke i Norge

Det er lett å bli så opptatt av personbilene at man overser varebilene, men for Opel kan det være akkurat der merket står sterkest i elektrisk sammenheng. Norske bedrifter har vært tidlig ute med å teste elektriske varebiler, og når bilenes rekkevidde, ladehastighet og totaløkonomi passer oppdraget, kan skiftet gå fort.

Combo Electric spiller en viktig rolle for dem som trenger en kompakt arbeidsbil. Her er det ikke image som avgjør. Det handler om vareromsvolum, nyttelast, enkel manøvrering og kostnader. Vivaro Electric løfter dette videre opp i en mer krevende klasse, der 75 kWt-batteri og oppgitt rekkevidde opptil 350 kilometer gjør bilen aktuell for langt flere typer arbeidsdager. At Opel også tilbyr enkelte 4x4-varianter, er ekstra relevant i norsk sammenheng.

For mange merker er varebilene mest et vedheng til personbilsatsingen. For Opel kan det nesten være omvendt. Hvis varebilkundene opplever at Opel leverer driftssikre og gjennomtenkte elektriske arbeidsbiler, skaper det en troverdighet som merket kan ta med seg inn i resten av modellprogrammet. Det er vanskelig å måle direkte, men i praksis betyr det mye.

Veien videre: hva må Opel få til?

Det første Opel må få til, er kontinuitet. Norske kunder er blitt godt vant. De vil ikke ha en god modell etterfulgt av to halvhjertede. De vil se at merket bygger en logisk og stabil portefølje. Corsa Electric, Mokka Electric, Frontera Electric og Grandland Electric er et godt grunnlag, men det må følges opp med tydelige oppdateringer, forutsigbare priser og programvare som faktisk fungerer.

Grandland-familien er allerede i ferd med å utvides: Grandland Electric Long Range får et batteri på 97 kWt (netto) og oppgitt rekkevidde på opptil rundt 700 km WLTP – en variant som kan være avgjørende for å møte norske forventninger på langtur. Corsa-porteføljen kan utvides med en Corsa GSe – en helelektrisk toppversjon som skal kombinere hverdagsbruk med sportslige ambisjoner. Længere frem venter Manta-e, en retroinspirert elektrisk SUV som skal gi merket en mer karaktersterk identitet. Og Stellantis vurderer å lansere Leapmotor B10 – en kompakt kinesisk elektrisk SUV – under Opel-logoen for det europeiske markedet fra 2026. Alt dette viser at Opel ikke stagnerer, men at merkets elektriske veikart fremdeles er mer lofter enn bevist.

Det andre er lading. Opel trenger ikke nødvendigvis klassens beste tall på hver modell, men de må unngå å bli stående som et merke som alltid ligger litt bak. Mokka og Corsa kunne leve med moderat ladefart fordi de var rimeligere og mindre. Grandland, og i enda større grad fremtidige modeller på STLA-plattformene, må føles raske nok i norsk bruk. Det er spesielt viktig i et marked der konkurrentene stadig blir bedre.

Det tredje er kommunikasjon. Opel må være tydelig på hvem de er. Ikke sporty som Cupra, ikke premium som Audi, ikke hyperdigital som Tesla og ikke ren lavpris som enkelte kinesiske utfordrere. Opel fungerer best når merket fremstår som moderne, nøkternt, gjennomtenkt og litt tysk i temperamentet: biler som er enkle å leve med og ikke føles som eksperimenter.

Til slutt må Opel få noen volumtreff. Frontera kan være ett slikt treff hvis bilen blir oppfattet som et av de mest fornuftige kjøpene i markedet. Grandland kan være et annet hvis den blir sett som en troverdig familie-SUV og ikke bare et godt alternativ på papiret. Det holder ikke at biljournalister sier at en modell er bedre enn ventet. Opel trenger at vanlige norske kjøpere faktisk begynner å snakke om bilene som reelle kandidater.

Konklusjon

Opel er ikke blant de største navnene i den norske elbildebatten, men merket er mer interessant enn mange tror. Elektrisk Opel i 2026 handler ikke først og fremst om én ikonisk modell. Det handler om at porteføljen endelig begynner å ligne et helhetlig svar på norske behov: en liten bil, en kompakt crossover, en rimelig familiebil, en mer ambisiøs familie-SUV og flere elektriske varebiler.

Det er fortsatt svakheter. Mokka og Corsa er ikke klasseledere på alt. Opel har ikke den samme sterke markedsposisjonen som de mest etablerte elbilmerkene. Ladefart og vintermarginer har heller ikke alltid vært merkets store styrke. Men bildet er i ferd med å endre seg. Grandland viser at Opel kan bygge en mer moden og konkurransedyktig elbil. Frontera viser at merket forstår hvor følsomt Norge er for pris. Varebilprogrammet viser at elektrifiseringen ikke bare er pynt.

For norske forbrukere betyr det at Opel fortjener å vurderes mer seriøst enn før. Ikke som et merke som automatisk slår alle rivaler, men som et merke som i økende grad tilbyr biler som gir mening i virkeligheten. For den som vil ha en fornuftig, moderne og ofte ganske ærlig elbil, kan Opel være et bedre svar enn ryktet tilsier. Og hvis merket lykkes med å bygge videre på Frontera, Grandland og varebilene sine, kan Opel få en langt tydeligere plass i Norge enn det mange hadde sett for seg for bare få år siden.