Det norske elbilmarkedet er både modent og kresént. Vi har sett store SUV-er, raske sedaner og kompakte pendlerbiler ta hver sin bit av hverdagen. Likevel dukker det av og til opp navn som minner oss om at elektrisk mobilitet også kan være noe annet enn «mer av alt». Mia er ett av de navnene. En liten, lett og kompromissløs bybil-idé, født som helelektrisk og utformet for korte etapper, trange gater og praktisk bruk. Den ber ikke om å bli målt i null–hundre eller i kilowatt-topp; den måles i hvor lett den parkerer, hvor lite energi den bruker, og hvor ukomplisert den føles i tett byliv.
For norske forhold kan det høres uvant ut, men timingen er ikke gal. Byområdene våre strammer inn på areal, sentrumssoner blir roligere, og mange familier og småbedrifter tenker annerledes om «bil nummer to» og om micro-logistikk. Samtidig er vintrene våre brutale for alt som er elektrisk, og kravene til sikkerhet og komfort er høye. Nettopp derfor er Mia interessant som idé: den minner oss om at «riktig størrelse» kan være et konkurransefortrinn i byen — hvis varme, lys, software og robusthet er løst på nordisk vis.
Et elektrisk prosjekt fra grunnen av
Mia ble til som et rent elbil-prosjekt. Det preget både formen og funksjonen fra dag én. I stedet for å konvertere en bensinplattform og kjempe mot unødvendig vekt, tok konstruktørene en annen vei: kort karosseri, lav masse, enkel layout og maksimal utnyttelse av hver centimeter. Mest ikonisk var førerplassen midt i bilen. Den uvanlige sittestillingen ga en spesiell sikt og gjorde inn- og utstigning lik på begge sider med skyvedører. Det var mobilitet tenkt som verktøy: lett å komme inn, lett å parkere, lett å bruke.
Filosofien var tydelig urbant orientert. En Mia Electric skulle ikke vinne prestisjetall på motorveien; den skulle vinne tid og ro i sentrum. Derfor var innsatsen lagt i lavt forbruk, enkel lading og en kabin som utnyttet et lite fotavtrykk overraskende effektivt. Tre seter i en kort bil høres ut som en kuriositet, men i bybruk fungerte det: én fører midt foran, passasjerplass på hver side litt bak, flate gulvflater og et interiør som tålte hverdagslige støt.
Det som gjorde prosjektet faglig spennende, var hvor helhetlig tenkningen var for sin tid. Lett bil betyr mindre energibehov, mindre batteri og mindre kost. Mindre batteri betyr lavere materialfotavtrykk og raskere «påfyll» på AC i hverdagen. Kort akselavstand og liten svingradius betyr at bilen glir mellom biler og snur der andre må rundt kvartalet. Summen er en form for bylogistikk som ikke prøver å være alt for alle — den prøver å være god på det som faktisk trengs i et urbant døgn.
Samtidig var dette et modig valg i en verden som ofte belønner «større og sterkere». Mia tviholdt på «smartere og enklere». Dermed ble også kravene til det grunnleggende ekstra viktige: oppvarming og avising måtte være rask, lyspakken god i mørket, og programvaren for lading og energistyring forutsigbar. Der andre kunne gjemme svakheter bak stor batteribuffer, måtte Mia levere på presisjon. I europeisk sammenheng var det en frisk, nesten idealistisk retning: elektrisk mobilitet som verktøy, ikke som show.